«Ingen kommer undan politiken»

Noen tanker om kvinners deltagelse i politikken, med utgangpsunkt i Kadra Yusuf sin kronikk «Damer og demokrati» i Dagsavisen:

«At mange av oss kvinner bare vil ha det koselig og behagelig, reise innover, kjenne etter, sky kritikk og alt som kan være litt ubehagelig. Men kan denne stadige innover-reisen gå på bekostning av noe annet? Som f.eks. vårt engasjement og deltakelse i demokratiet? Vi kvinner har betydelig lavere interesse for nyheter enn menn, og kvinner vet minst om nyhetsbildet (…)»
Link til teksten i Dagsavisen

Kadra Yusuf skriver i sin kronikk at kvinner må bli flinkere til å involvere seg politisk, og tåle hard debatt. Dette er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Yusuf sin tekst kaster lys over et viktig problem, og er et prisverdig initiativ for å bevisstgjøre kvinnene. Som leser blir jeg samtidig trigget til å tenke på strukturene som leder til den lave interessen. Hvordan foregår den politiske debatten? Kvinner er sosiale vesener, og dersom 5000 kvinner endte opp på en øde øy, hadde kvinnene nok organisert seg sosialt og politisk. Hvorfor forblir flere kvinner enn menn passive i vårt samfunn?

Jeg var nylig på en filosofikonferanse i København med 30-40 norske, danske og svenske kvinner. En av presentasjonene dreide seg om filosofen Simone Weil, lest i lys av Luce Irigarays begrep om møtet med den ‘Andre’. Simone Weil oppfattes noen ganger som samfunnsfilosof, andre ganger som mystiker. Hun bruker delvis religiøst språk, og hun skriver for eksempel om hvordan man bør forlate sin egen «person» (tolket i betydningen ‘persona’ fra latin, en mask eller et falskt ego), for at et møte skal kunne være genuint. Hun skriver om det destruktive med å oppfatte det andre mennesket som middel til ens egne formål, og viser hvordan dette er en allmenn holdning i Vesten. Andre tenkere med likhetstrekk er Martin Buber og Emmanuel Levinas.

På filosofistudiet er det fremdeles en lav andel kvinner, selv om andre humanistiske fag tiltrekker flere kvinner enn menn i gjennomsnittet. Flere av de kvinnelige filosofene (uten at jeg har statistikk på det), ender i tillegg opp med å utforske det relasjonelle, for eksempel relasjonen til den ‘Andre’, som person og konsept. I tillegg er slike tekster ofte normative: de foreslår hvordan det er mulig å være et selvstendig subjekt, samtidig som en møter den Andres ‘annethet’. Det er dessuten en stor andel kvinnelige filosofer som etter hvert tiltrekkes mot kjønnsteori heller enn «filosofifilosofi». Kvinnene blir etter hvert mer interessert i å utforske strukturene bak debatten enn å søke etter den Store og Universelle Sannheten.

Min tanke her, som først er i ferd med å finne sin form: Kan det dreie seg om den motstanden man som kvinne (eller andre samfunnsgrupper, som ikke har vært «hovedsubjekter» i formingen av samfunnet og det politiske språket) møter i den ytre verden, at man blir nødt til å se innover for å opprettholde balansen? For å forstå relasjonen mellom seg selv og den ytre verden? At man opplever seg selv og sin tenkning som et ‘avvik’, og ser innover fordi man først trenger å finne ut hvordan man kan bli et «dugelig subjekt», og samtidig føle seg ‘ålrait’?

I tillegg kan det være at samtalemåter i politiske debatter oppleves som uengasjerende. Det kan være at en som kvinne oftere må forklare seg, for at ens meninger skal bli hørt og forstått. Det kan også være at noen av «guttene» blir spesielt entusiastiske når en kvinne engasjerer seg, og responderer med «flørt» i form av bevisst motstand, for å stimulere mer diskusjon. Som kvinne gir en kanskje til slutt blaffen (etter flere år med sinne og frustrasjon), og blir enten bitter, eller slutter helt å snakke om «viktige saker». Tenk hvis en bare kunne slenge ut ord og tanker som om de var universelle? Og bli hørt?

For en tid tilbake var jeg i et selskap der jeg nevnte at jeg vurderte å bestille The New York Times. Mannen over bordet begynte å forklare for meg at man må huske å være kildekritisk. (Dette var en særdeles nyttig opplysning å få, da jeg bare har 2 mastergrader, holder på med en PhD, og har undervist i akademisk skriving i 5 år, har altså ikke tenkt på at man trenger å være kildekritisk.) Jeg spurte tilbake om dette var det som kalles «mansplaining»? Da ble jeg forklart hvorfor jeg ikke bør bruke begrepet «mansplaining».

Det er relevant å spørre hva det gjør med din selvtillit og vilje til å engasjere deg, når du møter ulike typer motstand helt fra når du lærer å snakke. Dette endrer ikke nødvendigvis etter at du har blitt voksen og fått deg en utdannelse. Unge kvinner er den samfunnsgruppen som blir tatt minst seriøst i debatter, både av kvinner og menn. Det er allerede i utgangspunktet et dårlig «retorisk grep» å være kvinne og ikke gammel. Det hadde kanskje vært enklere dersom noen hadde fortalt deg at dette er et strukturelt problem. Ellers blir det lett slik at du selv tar ansvaret og tenker at du mangler de vesentlige evnene.

Så ja, kvinner bør engasjere seg i politikken i større grad. Som Marie Bergmann synger: «Ingen kommer undan politiken!». Engasjementet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Det er et viktig initiativ av Kadra Yusuf å gjøre kvinnene oppmerksomme på det! Samtidig trengs det noe mer, i tillegg.